31 mai 2014

Årets siste tulipan - verdt å vente på

I de fleste hager i Sør-Norge nærmer tulipansesongen seg slutten. Men blant villtulipanene finnes det én art, Tulipa sprengeri, som kjennetegnes av et usedvanlig sent blomstringstidspunkt. Når dette skrives, lyser den opp i hagen med sine sterkt purpurrøde blomster.


Til en villtulipan å være er Tulipa sprengeri en forholdsvis stor plante - den nærmer seg halvmeteren og har stive blomsterstilker som ikke lar seg knekke av vær og vind. Og kanskje det aller beste: I motsetning til mange andre tulipaner kan løkene bli værende på voksestedet i årevis uten at det er nødvendig å ta dem opp. Blomsterknoppene er slanke og velformede med et vakkert gyllent skjær.


Tulipa sprengeri ble funnet på slutten av attenhundretallet i de nordlige delene av Tyrkia, men man trodde lenge at den var forsvunnet som villplante. I 1987 skrev f.eks. Brian Matthew at den ikke var blitt gjenoppdaget i vill tilstand i det 20. århundre. Men i 1989, altså etter nesten hundre år, ble den igjen funnet i naturen i fjellene i Sentral-Tyrkia.

27 mai 2014

Om planter og mus

Planteentusiastens hverdag er sjelden grå. Nye og gamle planteopplevelser bidrar til variasjon, og siden mange mennesker er skrudd sammen slik at de også kan glede seg storligen over småting, blir hagens planteverden et frydefullt overflødighetshorn. Plantene i min hage må ikke nødvendigvis være fargesprakende og prangende. En liten pusleplante fra en eller avsidesliggende del av vår klode er for meg like interessant som en ny og oppsiktsvekkende iris-sort.

Dette innlegget handler om en av hagens mer beskjedne beboere, Arisarum proboscideum, på norsk kjent som museplanten. Dette er en plante til å bli i godt humør av, barnas favoritt når de først har lært planten å kjenne. Grunnen er blomstens utseende: Den ender i lang og tynn halelignende spiss som, når vi tar fantasien til hjelp, ligner på bakenden av en mus som søker tilflukt i jordskorpen. Museplanten, som har sitt hovedutbredelsesområde i Italia og Spania, er en skogplante som som trives best i lett skyggefulle forhold. Den blomstrer i siste halvdel av mai og forsvinner som så mange andre skogplanter i løpet av sommeren.


Mine museplanter stammer fra Blomstervenners klubbs planteimport fra Jack Drake så langt tilbake som i 1987. Plantene har vist seg å klare vestlandsvinteren uten problem, men den lange og kalde barfrostvinteren i fjor holdt på å ta knekken på dem. Først i juni dukket det opp noen få blad uten blomster. Gleden var derfor stor da museblomstene var på plass igjen i år.


20 mai 2014

Plantebyttemøte for medlemmer i Blomstervenners Klubb

Lørdag 24. mai, kl. 13.00 treffes vi til vårt tradisjonelle plantebyttemøte. Det skjer i den koselige hagen til Jorun Tharaldsen som gjestfritt har invitert oss til Jutulveien 32A på Tåsen. Det betyr at du både får mulighet til å utvide plantesamlingen din og en hyggelig dose hageinspirasjon på kjøpet. Jorun har også lovet oss noen gode tips om kompostering.

Blomstervenners klubb har vært i Joruns hage tidligere.
Foto: Jorun Tharaldsen

Til Jutulveien kan du reise kollektivt med buss 34 til stoppested Voldsløkka. Dersom du kjører bil, kan du sette av planter ved innkjørselen til Jorun før du/dere finner deg en parkeringsplass i området. - Det er både hyggelig og miljøvennlig å samkjøre med noen andre blomstervenner, og det gjør det lettere å finne parkeringsplass.

Husk at plantene du tar med må være i potter og merket med artsnavn og evt. sortsnavn samt givers fulle navn.
En frodig oase til nytte og nytelse.
Foto: Jorun Tharaldsen

19 mai 2014

Potente planter

Jeg er fascinert av aroider, dvs. planter fra Araceae, det som på norsk kalles Myrkonglefamilien, etter myrkonglen, som er den eneste opprinnelige representanten for denne familien i Norges flora. I dag kunne jeg glede meg over at to planter Arum-slekten hadde slått ut i blomst. De ser unektelig fremmedartige ut, og det er lett å forstå at blomsten ofte har fått navn som henspiller på blomsterstandens likhet med deler av den menneskelig anatomi man vanligvis ikke snakker høyt om.
Dette er Arum orientale. Planten som blir ca. 30 cm høy, kommer fra Balkan og området rundt Svartehavet. Fargen kan variere fra nesten hvit til som her, mørk brun. Planten ser ut til å være hardfør - i hvert fall klarte den fjorårets svært kalde vinter uten å bli skadet. Litt mer usikker er jeg når det gjelder den neste, Arum rupicola, som jeg har prøvd for første gang i år. Vinteren (eller mangel på vinter) gjør at det ennå ikke er mulig å si noe sikkert om hardførherheten.
Detet er en ganske stor plante (den blir over halvmeteren) som har sin hovedutbredelse i Tyrkia. En ting til: Som mange aroider begeistrer begge plantene insektverdenen med en umiskjennelig eim av råttent kjøtt.

Blomstervennen i nytt format

Alle medlemmer av Blomstervenners klubb får bladet. Er du ikke medlem, sender vi deg gjerne et prøveeksemplar.

08 mai 2014

En chilener får gjennomgå

Jeg har to forskjellige sørbøk i hagen, Nothofagus antarctica og Nothofagus betuloides, som begge klarer seg utmerket i vestnorsk klima. N. betuloides er et elegant vintergrønt lite tre. Mitt eksemplar av N. antarctica hører tydeligvis til en variant som utvikkler flere stammer som ikke vokser opprett, men som har en tendens til å bre seg kraftig og gjøre livet surt for andre planter. Dette gjør det år om annet nødvendig å gripe til drastiske beskjæringstiltak. Treet ser ikke ut til å ta skade av dette, men det kan unektelig se brutalt ut når en haug med sørbøkgreiner med lett kanelduftende glinsende nye blader ligger i en haug på marken.
For godt og vel to år siden gjorde jeg et kupp på et gatemarked i Stavanger. Blant gamle redskap fant jeg en velbrukt, men nyslipt snidel, en lauvkniv - Norges svar på macheten. Den er blitt mitt yndlingsredskap når kvist og kvas må til pers.
Det er ellers rart å registrere at Nothofagus som for ca. 50 år siden ble sett på som vanskelig å få til i Norge, har etablert seg som et flott tre mange steder i Norge. Jeg samler på hage- og plantelitteratur og fikk for noen år siden tak i en norsk klassiker, G. Hiorth: Allverdens trær i norsk jord som ble gitt ut i Flekkefjord i 1956. Hiorth drev planteskole ikke langt fra Flekkefjord og var i besittelse av en usedvanlig trang til å eksperimentere med nytt og ukjent plantemateriale. Noen som kjenenr seg igjen her? Om sørbøken skrev han: "Man har ingen erfaring med disse i Norge, men jeg har av en eller annen grunn fått stor interesse for gruppen og har god tro på at den ikke bare skal lykkes, men også bli et verdifullt gagntre i Norge." Selv hadde han ikke lykken med seg, men ville sikkert ha smilt tilfreds om han kunne ha sett den vakre sørbøkskogen i Arboretet på Milde.
Hvis en kommer over Hjorths bok antikvarisk i dag, må en regne med å betale godt over 500 kroner. Norske IP-adresser har imidlertid tilgang til en elektronisk utgave hos Nasjonalbiblioteket: www.nb.no - god fornøyelse.

06 mai 2014

Sic transit gloria mundi

Noen har kanskje lest min begeistring i forbindelse med at rhododendronkultivaren 'Karin' viste seg fra sin beste side for en uke side. I ettertid innser jeg at jeg burde ha holdt munn. Overdreven hovmod, hybris, fører ikke noe godt med seg. Glede over varme, nesten sommerlige dager i slutten av april, straffer seg. Mai, du skjønne milde, opprant med temperaturer akkurat på feil side av 0 grader Celsius. Mange av hagens rhododendron står nå med brunsvidde blomster, og det er lite igjen av fordums prakt.