Et nytt Meconopsis-barn

At akeleiene inngår romantiske allianser på tvers av artene, er det mange fargefine eksempler på i min hage. Nå ser det ut til at også Meconopsis formerer seg i  fargerikt fellesskap. Den lille tassen som er avbildet her, kan tyde på det.

Hvem som skal tilskrives foreldreskapet, er ikke godt å si. I hagen har jeg både M. grandis, M. horridula, M. betonicifolia, M. sarsonsii og kultivaren M. Lingholm i tillegg til M. quintuplinervia. Foreldrelikheten er ikke påfallende til noen av dem, men jeg synes den er riktig søt med sine tre kronblader i ubestemmelig fargepalett. Den rager knapt 20 cm over bakken, mens blomsten er like stor som hos de fleste potensielle foreldre.

Hva skal så barnet hete? Ettersom samtlige foreldrekandidater er valmuesøstre, kunne det jo være kjekt med en liten bror. Dette er såvisst ingen blyg søster. Den lille nykomlingen strutter av selvtillit og viser blomsten til alle som vil se. Om den overlever neste vinter, skal den få hete Valmuebror.
Tekst og foto: Bodil B

Bildet i helfigur ble tatt etter avblomstring.

Lasaruseffekten - eller: Tre lykkelige gjenoppstandelser

Den som forsøker å dyrke vekster av det mer usedvanlige slaget i sin hjemlige hage, må i sin eksperimentering regne med å ta livet av mange planter, noe som da også aksepteres som en nødvendig del av planteentusiastens prøving og feiling. Mer irriterende er det når planter man har hatt i flere år, plutselig sier takk for seg. Det kan skyldes værforholdene som sjelden er akkurat slik vi vil ha dem, det kan være iberiasneglene ligger alltid på lur - jeg mistenker dem forresten for å ha utviklet et eget snegleinstinkt som gjør at de raskt finner fram til akkurat de plantene man ser på som de mest interessante, gjerne en dag eller to før forventet blomstring. Andre ganger er det ens egen slapphet i omgang med ugress som er årsaken. Men i dag bringer jeg tre små solskinnshistorier om en plantetrio som jeg trodde var forsvunnet.

Den første er en Nomocharis, en slekt i liljefamilien. Nomocharis-slekten har sin hovedutbredelse i Sørvest-Kina og tilstøtende deler av India og Burma. De er ikke vanskelige å frøformere, men det tar selvsagt noen år før løkene har nådd blomstringsdyktig størrelse. De fleste Nomocharis setter pris på jevnt fuktig jord og vokser godt i halvskygge. Så sant snegler og liljebiller holdes i sjakk, er de ikke spesielt vanskelige å få til her på Vestlandet.

Denne panten har jeg hatt i mange år, og den har vært en trofast gledesspreder når den blomstrer i slutten av mai eller begynnelsen av juni - opprinnelig kjøpt som Nomocharis farreri, noe som neppe er korrekt. Det dreier seg sannsynligvis om en hybrid.

Fjorårsvinteren var ekstremt tørr og kald.Planten viste seg ikke, og jeg regnte med at den måtte føres på tapskontoen. Gleden var stor da den dukket opp igjen i år. Jeg regner med at frosten og tørken tok knekken på stengelen i fjor, mens løken overlevde.

Nomocharis - en løkplante etter planteentusiastens hjerte

Den neste lasarusplanten hører med til dem som jeg trodde var blitt offer for min manglende iherdighet som ugressbekjemper.

Melittis melisophyllum

Dette er en plante vi ikke ofte ser i norske hager. Jeg trodde da også at den var blitt utkonkurrert av ugress og var forsvunnet fra min hage - men sannelig: plutselig oppdaget jeg en fargeklatt mitt blant noen gresstuster, og humøret steg betraktelig. Melittis melisophyllus er ikke noen sjelden plante i naturen, bortsett fra Nord-Europa finnes den over store deler av vårt kontinent. Blomsterfargen varierer fra sjatteringer i rosa og lilla til kremhvit. Blomstene har enda et plussmoment: Biene elsker dem. Og det finner vi igjen i slektsnavnet som er dannet til gresk melitta = bie.

Den siste planten i dagens tredelte portrett er en pusling, Polygala comosa - en representant for blåfjørfamilien, som også er representert i norsk flora.

Polygala comosa

Denne hører med til de plantene som nokså regelmessig forsvinner om vinteren, men som formerer seg villig med frø. Også puslinger fortjener å bli tatt vare på.

Tekst & foto: Tor Jan Ropeid

Et sørgelig endelikt

I 2004 plantet jeg et duetre, Davidia involucrata, på norsk kjent som duetre eller lommetørkletre. Jeg husker godt mitt første møte med dette treet en vakker maisøndag i landskapsparken i Longleat i Sør-England. Dette var så langt tilbake som i 1962, altså før markien av Bath gjorde deler av eiendommen om til en safaripark. Utviklingen av mitt tre svarte lenge helt til forventningene. Etter ti år hadde det nådd en høyde av fire meter og var blitt et slankt og dekorativt tre med vakkert bladverk og store glinsende, rødbrune vinterknopper. Den viktigste attraksjonen er imidlertid ikke blad eller vekstform, men de store kremhvite høybladene som omgir de nokså uanselige blomsterstandene. Problemet er at man må vente lenge på blomstringen, fra frøplante til første blomstring kan det gå 20 år. Men planteentusiaster er tålmodige, og jeg hadde et berettiget håp om å få oppleve treet i full blomst i egen hage. Vinteren 2013 knuste lommetørkledrømmen. Treet fikk blader som vanlig, men det var først da bladfellingen allerede inntraff i begynnelsen av september at jeg oppdaget elendigheten - antagelig som følge av langvarig tørke og barfrost var barken blitt sprengt.

En liten trøst er at det står et flott eksemplar i Muséhagen i Bergen. Det står slik til at det kan sees fra møterommene i HF-fakultetet ved Universitetet i Bergen. Kjedelige møter ble gjort mer trivelige ved å la øynene vandre fra sakspapirene til duetreet.

Duetreet i Muséhagen

Høybladene beveges ved det minste vindpust og kan minne om en lommeørklevask som beveger i vinden, eller om en flokk med hvite duer som letter.

Neste blogginnlegg vil bli muntrere. Da skal vi se på lasaruseffekten. Følg med.

Årets siste tulipan - verdt å vente på

I de fleste hager i Sør-Norge nærmer tulipansesongen seg slutten. Men blant villtulipanene finnes det én art, Tulipa sprengeri, som kjennetegnes av et usedvanlig sent blomstringstidspunkt. Når dette skrives, lyser den opp i hagen med sine sterkt purpurrøde blomster.

Til en villtulipan å være er Tulipa sprengeri en forholdsvis stor plante - den nærmer seg halvmeteren og har stive blomsterstilker som ikke lar seg knekke av vær og vind. Og kanskje det aller beste: I motsetning til mange andre tulipaner kan løkene bli værende på voksestedet i årevis uten at det er nødvendig å ta dem opp. Blomsterknoppene er slanke og velformede med et vakkert gyllent skjær.

Tulipa sprengeri ble funnet på slutten av attenhundretallet i de nordlige delene av Tyrkia, men man trodde lenge at den var forsvunnet som villplante. I 1987 skrev f.eks. Brian Matthew at den ikke var blitt gjenoppdaget i vill tilstand i det 20. århundre. Men i 1989, altså etter nesten hundre år, ble den igjen funnet i naturen i fjellene i Sentral-Tyrkia.

Om planter og mus

Planteentusiastens hverdag er sjelden grå. Nye og gamle planteopplevelser bidrar til variasjon, og siden mange mennesker er skrudd sammen slik at de også kan glede seg storligen over småting, blir hagens planteverden et frydefullt overflødighetshorn. Plantene i min hage må ikke nødvendigvis være fargesprakende og prangende. En liten pusleplante fra en eller avsidesliggende del av vår klode er for meg like interessant som en ny og oppsiktsvekkende iris-sort.

Dette innlegget handler om en av hagens mer beskjedne beboere, Arisarum proboscideum, på norsk kjent som museplanten. Dette er en plante til å bli i godt humør av, barnas favoritt når de først har lært planten å kjenne. Grunnen er blomstens utseende: Den ender i lang og tynn halelignende spiss som, når vi tar fantasien til hjelp, ligner på bakenden av en mus som søker tilflukt i jordskorpen. Museplanten, som har sitt hovedutbredelsesområde i Italia og Spania, er en skogplante som som trives best i lett skyggefulle forhold. Den blomstrer i siste halvdel av mai og forsvinner som så mange andre skogplanter i løpet av sommeren.

Mine museplanter stammer fra Blomstervenners klubbs planteimport fra Jack Drake så langt tilbake som i 1987. Plantene har vist seg å klare vestlandsvinteren uten problem, men den lange og kalde barfrostvinteren i fjor holdt på å ta knekken på dem. Først i juni dukket det opp noen få blad uten blomster. Gleden var derfor stor da museblomstene var på plass igjen i år.

Plantebyttemøte for medlemmer i Blomstervenners Klubb

Lørdag 24. mai, kl. 13.00 treffes vi til vårt tradisjonelle plantebyttemøte. Det skjer i den koselige hagen til Jorun Tharaldsen som gjestfritt har invitert oss til Jutulveien 32A på Tåsen. Det betyr at du både får mulighet til å utvide plantesamlingen din og en hyggelig dose hageinspirasjon på kjøpet. Jorun har også lovet oss noen gode tips om kompostering.

Blomstervenners klubb har vært i Joruns hage tidligere.
Foto: Jorun Tharaldsen

Til Jutulveien kan du reise kollektivt med buss 34 til stoppested Voldsløkka. Dersom du kjører bil, kan du sette av planter ved innkjørselen til Jorun før du/dere finner deg en parkeringsplass i området. - Det er både hyggelig og miljøvennlig å samkjøre med noen andre blomstervenner, og det gjør det lettere å finne parkeringsplass.

Husk at plantene du tar med må være i potter og merket med artsnavn og evt. sortsnavn samt givers fulle navn.

En frodig oase til nytte og nytelse.
Foto: Jorun Tharaldsen

Potente planter

Jeg er fascinert av aroider, dvs. planter fra Araceae, det som på norsk kalles Myrkonglefamilien, etter myrkonglen, som er den eneste opprinnelige representanten for denne familien i Norges flora. I dag kunne jeg glede meg over at to planter Arum-slekten hadde slått ut i blomst. De ser unektelig fremmedartige ut, og det er lett å forstå at blomsten ofte har fått navn som henspiller på blomsterstandens likhet med deler av den menneskelig anatomi man vanligvis ikke snakker høyt om.

Dette er Arum orientale. Planten som blir ca. 30 cm høy, kommer fra Balkan og området rundt Svartehavet. Fargen kan variere fra nesten hvit til som her, mørk brun. Planten ser ut til å være hardfør - i hvert fall klarte den fjorårets svært kalde vinter uten å bli skadet. Litt mer usikker er jeg når det gjelder den neste, Arum rupicola, som jeg har prøvd for første gang i år. Vinteren (eller mangel på vinter) gjør at det ennå ikke er mulig å si noe sikkert om hardførherheten.

Detet er en ganske stor plante (den blir over halvmeteren) som har sin hovedutbredelse i Tyrkia. En ting til: Som mange aroider begeistrer begge plantene insektverdenen med en umiskjennelig eim av råttent kjøtt.

Blomstervennen i nytt format

Alle medlemmer av Blomstervenners klubb får bladet. Er du ikke medlem, sender vi deg gjerne et prøveeksemplar.

En chilener får gjennomgå

Jeg har to forskjellige sørbøk i hagen, Nothofagus antarctica og Nothofagus betuloides, som begge klarer seg utmerket i vestnorsk klima. N. betuloides er et elegant vintergrønt lite tre. Mitt eksemplar av N. antarctica hører tydeligvis til en variant som utvikkler flere stammer som ikke vokser opprett, men som har en tendens til å bre seg kraftig og gjøre livet surt for andre planter. Dette gjør det år om annet nødvendig å gripe til drastiske beskjæringstiltak. Treet ser ikke ut til å ta skade av dette, men det kan unektelig se brutalt ut når en haug med sørbøkgreiner med lett kanelduftende glinsende nye blader ligger i en haug på marken.

For godt og vel to år siden gjorde jeg et kupp på et gatemarked i Stavanger. Blant gamle redskap fant jeg en velbrukt, men nyslipt snidel, en lauvkniv - Norges svar på macheten. Den er blitt mitt yndlingsredskap når kvist og kvas må til pers.

Det er ellers rart å registrere at Nothofagus som for ca. 50 år siden ble sett på som vanskelig å få til i Norge, har etablert seg som et flott tre mange steder i Norge. Jeg samler på hage- og plantelitteratur og fikk for noen år siden tak i en norsk klassiker, G. Hiorth: Allverdens trær i norsk jord som ble gitt ut i Flekkefjord i 1956. Hiorth drev planteskole ikke langt fra Flekkefjord og var i besittelse av en usedvanlig trang til å eksperimentere med nytt og ukjent plantemateriale. Noen som kjenenr seg igjen her? Om sørbøken skrev han: "Man har ingen erfaring med disse i Norge, men jeg har av en eller annen grunn fått stor interesse for gruppen og har god tro på at den ikke bare skal lykkes, men også bli et verdifullt gagntre i Norge." Selv hadde han ikke lykken med seg, men ville sikkert ha smilt tilfreds om han kunne ha sett den vakre sørbøkskogen i Arboretet på Milde.

Hvis en kommer over Hjorths bok antikvarisk i dag, må en regne med å betale godt over 500 kroner. Norske IP-adresser har imidlertid tilgang til en elektronisk utgave hos Nasjonalbiblioteket: www.nb.no - god fornøyelse.

Sic transit gloria mundi

Noen har kanskje lest min begeistring i forbindelse med at rhododendronkultivaren 'Karin' viste seg fra sin beste side for en uke side. I ettertid innser jeg at jeg burde ha holdt munn. Overdreven hovmod, hybris, fører ikke noe godt med seg. Glede over varme, nesten sommerlige dager i slutten av april, straffer seg. Mai, du skjønne milde, opprant med temperaturer akkurat på feil side av 0 grader Celsius. Mange av hagens rhododendron står nå med brunsvidde blomster, og det er lite igjen av fordums prakt.