Primula i reprise

Ennu er det langt til vår, men i år er vårens første også noen av de siste i min hage. Seks primula samt Cortusa matthiolii blomstrer i reprise! For flere av dem har blomstringen vært både flottere og mer langvarig enn i normal blomstringstid.

Tekst og foto Bodil Bergan

Primula 'Tie Dye' kjøpte jeg på Vegge gård for to år siden. Så flott har den ikke blomstret tidligere. Den har vært i blomst i mer enn en måned!

Blomstringen til Primula pubescens var mer nøysom enn til 

normal tid. Til gjengjeld blomstret den i hele september.

Frøplantere av Cortusa matthiolii dyttet jeg inn i torvblokker

i våres. Nå kommer de stadig med nye blomster og det er

mange knopper å se. Mon tro hvordan de vil klare vinteren.

Primula 'Miss Indigo' kjøpte jeg i blomst på Rom hagesenter for to årsiden. Siden har den ikke blomstret - før nå. Med et slikt show, er det helt greit at den har valgt september og oktober til fordel for normal blomstringstid i mai. Fargen er for øvrig blåere enn det som fremgår av bildet. 

Primula villosa er ny av året i min hage. Den blomstret da jeg kjøpte den

 i mai, og det er jo trivelig med en encore. P. villosa vil ha det tørt om vinteren, 

så denne må jeg nok omplassere snart. 

Dette tror jeg er P. vulgaris ssp. sibthorpii. Den fikk jeg av en blomstervenninne i våres. Blomstringen er ikke overdådig, men
hvilken gave å oppdage disse yndige blomstene i begynnelsen av oktober.

Om dette er Primula x polyantha eller P. vulgaris, er jeg ikke sikker på. Det er
i alle fall en av disse primulaene man kjøper som stueplanter på senvinteren.
Nå er de tredje sommeren den blomstrer i hagen, men høstblomstring har jeg
ikke sett tidligere.

Der humla suser

Humler og andre pollinerende insekter fortjener at vi har planter i hagene våre som de kan kose seg i. Akkurat nå er det Buddleia, gjerne kjent som sommerfuglbusk, som lokker til seg insektene. I tillegg til den vanlige sommerfuglbusken som finnes i mange varianter, har jeg en busk i min hage som nærmest oppfører seg som en staude. Den fryser ned hver vinter, men utvikler meterlange blomsterstengler i løpet av sommeren. Planten stammer fra Det norske arboret, hvor jeg kjøpte den på et plantesalg under navnet Buddleia japonica. Jeg er ikke 100 % sikker på om navnsettingen stemmer, men det affiserer ikke hagens humler.

Humlekos

 

Blomsterstandene er lyst lavendelfarget og slankerere enn på vanlig Buddleia. Veksten er nokså uryddig, men planten forsvarer så absolutt sin plass i min hage.

Tekst & foto: Tor Jan Ropeid

I utakt med tiden

Hagen er full av overraskelser. I disse dager hvor dagtemperaturen har ligget på rundt sensasjonelle 30 grader, har en av julerosene mine bestemt seg for å blomstre. Blomstringen er ikke av det spektaulære slaget, men et uventet innslag i blomsterbedet. Jeg er spent på hva planten har tenkt å foreta seg når julen nærmer seg.

The time is out of joint - min julerose ville nikke gjenkjennende til Hamlets melankolske utsagn om at tiden er ute av ledd.

Tekst & foto: Tor Jan Ropeid

Et nytt Meconopsis-barn

At akeleiene inngår romantiske allianser på tvers av artene, er det mange fargefine eksempler på i min hage. Nå ser det ut til at også Meconopsis formerer seg i  fargerikt fellesskap. Den lille tassen som er avbildet her, kan tyde på det.

Hvem som skal tilskrives foreldreskapet, er ikke godt å si. I hagen har jeg både M. grandis, M. horridula, M. betonicifolia, M. sarsonsii og kultivaren M. Lingholm i tillegg til M. quintuplinervia. Foreldrelikheten er ikke påfallende til noen av dem, men jeg synes den er riktig søt med sine tre kronblader i ubestemmelig fargepalett. Den rager knapt 20 cm over bakken, mens blomsten er like stor som hos de fleste potensielle foreldre.

Hva skal så barnet hete? Ettersom samtlige foreldrekandidater er valmuesøstre, kunne det jo være kjekt med en liten bror. Dette er såvisst ingen blyg søster. Den lille nykomlingen strutter av selvtillit og viser blomsten til alle som vil se. Om den overlever neste vinter, skal den få hete Valmuebror.
Tekst og foto: Bodil B

Bildet i helfigur ble tatt etter avblomstring.

Lasaruseffekten - eller: Tre lykkelige gjenoppstandelser

Den som forsøker å dyrke vekster av det mer usedvanlige slaget i sin hjemlige hage, må i sin eksperimentering regne med å ta livet av mange planter, noe som da også aksepteres som en nødvendig del av planteentusiastens prøving og feiling. Mer irriterende er det når planter man har hatt i flere år, plutselig sier takk for seg. Det kan skyldes værforholdene som sjelden er akkurat slik vi vil ha dem, det kan være iberiasneglene ligger alltid på lur - jeg mistenker dem forresten for å ha utviklet et eget snegleinstinkt som gjør at de raskt finner fram til akkurat de plantene man ser på som de mest interessante, gjerne en dag eller to før forventet blomstring. Andre ganger er det ens egen slapphet i omgang med ugress som er årsaken. Men i dag bringer jeg tre små solskinnshistorier om en plantetrio som jeg trodde var forsvunnet.

Den første er en Nomocharis, en slekt i liljefamilien. Nomocharis-slekten har sin hovedutbredelse i Sørvest-Kina og tilstøtende deler av India og Burma. De er ikke vanskelige å frøformere, men det tar selvsagt noen år før løkene har nådd blomstringsdyktig størrelse. De fleste Nomocharis setter pris på jevnt fuktig jord og vokser godt i halvskygge. Så sant snegler og liljebiller holdes i sjakk, er de ikke spesielt vanskelige å få til her på Vestlandet.

Denne panten har jeg hatt i mange år, og den har vært en trofast gledesspreder når den blomstrer i slutten av mai eller begynnelsen av juni - opprinnelig kjøpt som Nomocharis farreri, noe som neppe er korrekt. Det dreier seg sannsynligvis om en hybrid.

Fjorårsvinteren var ekstremt tørr og kald.Planten viste seg ikke, og jeg regnte med at den måtte føres på tapskontoen. Gleden var stor da den dukket opp igjen i år. Jeg regner med at frosten og tørken tok knekken på stengelen i fjor, mens løken overlevde.

Nomocharis - en løkplante etter planteentusiastens hjerte

Den neste lasarusplanten hører med til dem som jeg trodde var blitt offer for min manglende iherdighet som ugressbekjemper.

Melittis melisophyllum

Dette er en plante vi ikke ofte ser i norske hager. Jeg trodde da også at den var blitt utkonkurrert av ugress og var forsvunnet fra min hage - men sannelig: plutselig oppdaget jeg en fargeklatt mitt blant noen gresstuster, og humøret steg betraktelig. Melittis melisophyllus er ikke noen sjelden plante i naturen, bortsett fra Nord-Europa finnes den over store deler av vårt kontinent. Blomsterfargen varierer fra sjatteringer i rosa og lilla til kremhvit. Blomstene har enda et plussmoment: Biene elsker dem. Og det finner vi igjen i slektsnavnet som er dannet til gresk melitta = bie.

Den siste planten i dagens tredelte portrett er en pusling, Polygala comosa - en representant for blåfjørfamilien, som også er representert i norsk flora.

Polygala comosa

Denne hører med til de plantene som nokså regelmessig forsvinner om vinteren, men som formerer seg villig med frø. Også puslinger fortjener å bli tatt vare på.

Tekst & foto: Tor Jan Ropeid

Et sørgelig endelikt

I 2004 plantet jeg et duetre, Davidia involucrata, på norsk kjent som duetre eller lommetørkletre. Jeg husker godt mitt første møte med dette treet en vakker maisøndag i landskapsparken i Longleat i Sør-England. Dette var så langt tilbake som i 1962, altså før markien av Bath gjorde deler av eiendommen om til en safaripark. Utviklingen av mitt tre svarte lenge helt til forventningene. Etter ti år hadde det nådd en høyde av fire meter og var blitt et slankt og dekorativt tre med vakkert bladverk og store glinsende, rødbrune vinterknopper. Den viktigste attraksjonen er imidlertid ikke blad eller vekstform, men de store kremhvite høybladene som omgir de nokså uanselige blomsterstandene. Problemet er at man må vente lenge på blomstringen, fra frøplante til første blomstring kan det gå 20 år. Men planteentusiaster er tålmodige, og jeg hadde et berettiget håp om å få oppleve treet i full blomst i egen hage. Vinteren 2013 knuste lommetørkledrømmen. Treet fikk blader som vanlig, men det var først da bladfellingen allerede inntraff i begynnelsen av september at jeg oppdaget elendigheten - antagelig som følge av langvarig tørke og barfrost var barken blitt sprengt.

En liten trøst er at det står et flott eksemplar i Muséhagen i Bergen. Det står slik til at det kan sees fra møterommene i HF-fakultetet ved Universitetet i Bergen. Kjedelige møter ble gjort mer trivelige ved å la øynene vandre fra sakspapirene til duetreet.

Duetreet i Muséhagen

Høybladene beveges ved det minste vindpust og kan minne om en lommeørklevask som beveger i vinden, eller om en flokk med hvite duer som letter.

Neste blogginnlegg vil bli muntrere. Da skal vi se på lasaruseffekten. Følg med.

Årets siste tulipan - verdt å vente på

I de fleste hager i Sør-Norge nærmer tulipansesongen seg slutten. Men blant villtulipanene finnes det én art, Tulipa sprengeri, som kjennetegnes av et usedvanlig sent blomstringstidspunkt. Når dette skrives, lyser den opp i hagen med sine sterkt purpurrøde blomster.

Til en villtulipan å være er Tulipa sprengeri en forholdsvis stor plante - den nærmer seg halvmeteren og har stive blomsterstilker som ikke lar seg knekke av vær og vind. Og kanskje det aller beste: I motsetning til mange andre tulipaner kan løkene bli værende på voksestedet i årevis uten at det er nødvendig å ta dem opp. Blomsterknoppene er slanke og velformede med et vakkert gyllent skjær.

Tulipa sprengeri ble funnet på slutten av attenhundretallet i de nordlige delene av Tyrkia, men man trodde lenge at den var forsvunnet som villplante. I 1987 skrev f.eks. Brian Matthew at den ikke var blitt gjenoppdaget i vill tilstand i det 20. århundre. Men i 1989, altså etter nesten hundre år, ble den igjen funnet i naturen i fjellene i Sentral-Tyrkia.

Om planter og mus

Planteentusiastens hverdag er sjelden grå. Nye og gamle planteopplevelser bidrar til variasjon, og siden mange mennesker er skrudd sammen slik at de også kan glede seg storligen over småting, blir hagens planteverden et frydefullt overflødighetshorn. Plantene i min hage må ikke nødvendigvis være fargesprakende og prangende. En liten pusleplante fra en eller avsidesliggende del av vår klode er for meg like interessant som en ny og oppsiktsvekkende iris-sort.

Dette innlegget handler om en av hagens mer beskjedne beboere, Arisarum proboscideum, på norsk kjent som museplanten. Dette er en plante til å bli i godt humør av, barnas favoritt når de først har lært planten å kjenne. Grunnen er blomstens utseende: Den ender i lang og tynn halelignende spiss som, når vi tar fantasien til hjelp, ligner på bakenden av en mus som søker tilflukt i jordskorpen. Museplanten, som har sitt hovedutbredelsesområde i Italia og Spania, er en skogplante som som trives best i lett skyggefulle forhold. Den blomstrer i siste halvdel av mai og forsvinner som så mange andre skogplanter i løpet av sommeren.

Mine museplanter stammer fra Blomstervenners klubbs planteimport fra Jack Drake så langt tilbake som i 1987. Plantene har vist seg å klare vestlandsvinteren uten problem, men den lange og kalde barfrostvinteren i fjor holdt på å ta knekken på dem. Først i juni dukket det opp noen få blad uten blomster. Gleden var derfor stor da museblomstene var på plass igjen i år.

Hagens gigant våkner til live

Ja, nå rører den på seg igjen, Gunnera tinctoria. Etter å hå ha vært dekket av et et tykt lag av blader, kvist og kvas med plast på toppen, er den klar til å vise sin livskraft enda en gang. Hos meg får hvert blad et tverrmål på ca. 1,60 m og blir 2 m høyt - bare å anbefale for et sted hvor ingenting annet vil vokse.

Skummel (?) hagegjest

Til planteentusiastens våryre opplevelser hører også hagebesøk fra soppriket. Og nå er den her igjen, sandmorkelen. I mine første soppbøker omtalt som spiselig og god etter grundig forvelling, men nå dømt til en tilværelse blant de sopper man ikke bør spise. Hvis man likevel tar sjansen, er det bare under utøvelse av ytterst kompliserte sikkerhetstiltak. Det finnes likevel dem som synes sandmorkelen gir en så usedvanlig smaksopplevelse - ikke overraskende kommer disse gjerne fra Finland.

 

 Jeg har prøvd én gang og ble ikke overbevist om at smaken er så fabelaktig at det er verdt å ta sjansen.

Skjærtorsdagskvallerkål

Et ikke helt kjært barn i planteentusiastens tilværelse er skvallerkålen - eller kjenner du kanskje til den som hanefot, gåsalabb eller tyskerkål. Dette er en plante med en usedvanlig vekstkraft og ligger alltid på lur for å erobre nye livsområder i hagens sirlige plantebed. Bildet her viser en ikke helt ønsket sameksistens - en flott dillpeon som frister en usikker eksistens omkranset av aggressiv skvallerkål.

 

 Hva har så skvallerkålen med skjærtorsdag å gjøre? I Nord-Tyskland og delvis også i Danmark har skvallerkålens blad om våren tradisjonelt blitt brukt som grønnsak. Skvallerkålen hørte til én av de ni grønne urtene som inngikk i den grønnsakstuingen som skulle spises på Skjærtorsdag (tysk ’Gründonnerstag’). Man kan av og til lese at man kan bekjempe skvallerkål ved å benytte den som grønnsak. Jeg frykter at den som vil benytte min skvallerkål som eneste næringskilde, vil lide en grum skjebne og kanskje gå til grunne som en følge av ensidig føde.

Om det taktile, spettede og rødmende

Planteentusiasten setter pris på variasjonen i hageverdenen. Som oftest er det farge og duft som vekker oppmerksomheten vår, men andre ganger støter vi på noe appellerer til det taktile, som gir oss lyst til ta og føle på noe. Dagens taktile opplevelse er en magnoliaknopp rett før blomstring. Den innbyr rett og slett til kos.

I mange år har jeg forsøkt å få Erythronium americanum til å trives, men det har alltid bare blitt blad og ikke blomster. I år har det endelig lykkes. Resultatet er til å bli glad av: en spesiell bronsegul blomsterfarge og brunspettede blad. Det er lett å forstå at amerikanerne kaller planten for "trout lily" - naturens svar på brun bekkeaure.

Og så er det begynnende rhododendrontid. Blomstringen blir i år ikke av den mest overdådige, men det er alltid noe å glede seg over. Dagens eksempel er en lett rødmende form av Rhododendron wallichii, en sentralkinesisk art.

Og til slutt en form av Primula allionii, en primula fra det fransk-italienske grenseområdet Alpes-Maritimes. Om vinteren kan den ikke fordra fuktighet og er vanskelig å få til på friland. Jeg har plantet den i en gammel sinkstamp som jeg om vinteren drar inn under takskjegget slik at planten får minimalt med regn - og resultatet er til å bli glad av.

Tor Jan Ropeid

Crocus reticulatus ssp reticulatus

Crocus reticulatus ssp reticulatus

Advent er ventetid, og for de fleste er advent i desember. Hagefolk derimot følger sin egen kalender, og der faller advent i mars. Crocus reticulatus er en av de første som markerer at hagefolkets advent nærmer seg slutten. Dette er en av de tidligste crocusene i gang hos meg. Raffinert og vakker er den, både når blomstene åpner seg mot solen og når den står mer lukket og viser de mørke stripene på lys bunn som pryder de ytre kronbladene.  Den har vært lettdyrket og stabil i grusblandet jord.  Ser vi den i mars?  Ikke lenge igjen nå!

Lagt inn av Anne R. fra www.blomstervenner.no

Våren 2013

Vi har nå lagt bak oss en av de hardeste mars og april månedene i seinere tid. Ikke først og fremst fordi det var kaldt, men på grunn av kombinasjonen full sol og stor forskjell på dag- og nattetemperaturer.
Dette må nødvendigvis gå hardt utover plantene.

Krokus

For to år siden la jeg opp eksperimentell dyrking av løk - særlig krokus - i potter. På den måten kan jeg lettere vise fram plantene der de syns best, og gjemme dem bort når de ikke er så pene. Samtidig kan jeg lettere gi dem tørke og varme på sommeren - dette er det mange sorter som trenger. Resultatet ble over all forventning i fjor - og i år: praktisk talt alle døde. Dette skyldes sikkert at eksponeringen mot sol og varme på dagen og temperaturer under -10 om natta ble for mye. Neste år skal jeg nok være mer forsiktig. Under slik de så ut i fjor:

Saxifraga

Jeg kjøpte inn flere nye sildrer hos Peter Korn i fjor. Uheldigvis dekket jeg kun med en gjennomsiktig plastplate, slik at temperaturforskjellen ble for stor, her også har de fleste kabchia (pute)-sildrene dødd. De jeg har hatt andre steder med bedre dekke har klart seg bedre, men det er noe vinterskader på disse også. Derimot ser det ut til at sølvsaksifragaene (bergfrue, bergjunker etc.) har klart seg bra. En annen som blomstret over all forventning var en hvit rødsildre jeg kjøpte i fjor:

Jeg har ikke særlig med busker, men to gyveler som har stått eksponert over snøen ser ganske døde ut. Regner med at folk som har mer busker har hatt sine skader. Rhododendronene mine har greid seg bra, men jeg har kun noen få dvergsorter, som har vært godt under snøen.

Knut Bjørnstad

Primula marginata

Primula marginata trives i full sol.

Primula marginata er en tøffing, og en usedvanlig vakker sådan. Med sine blå-lilla blomster mot grå, nesten sukkulente blad er den vårens vakreste eventyr i min hage. I gode år blomstrer den også eventyrlig lenge. I 2012 var de første knoppene synlige i midten av mars, og hverken nattefrost eller snø hindret at de slo ut i full blomst. I midten av mai var den blitt en kompakt pute. Noen varme soldager i juni tok knekken på blomstringen. Primula marginata liker sol, men varme gjør blomstringen kortvarig.

Primula marginata har en tendens til å vokse opp av bakken, men når blomster og blad er fullt utviklet, fremstår den likevel som en kompakt tue.

Primula marginata vokser vilt i fjellområdene i Nordvest-Italia og tilstøtende fjell i Frankrike. Sannsynligvis under ganske så marginale forhold. Den liker sol, og grusblandet jord anbefales.

Bodil Bergan

Rhododendron 'X Precox' (ciliatum x dauricum)

Rhododendron 'X Precox' er et blikkfang i vårhagen

Denne velkjente planten er en av de tidligste av våre rododendroner  Den ble krysset frem i 1860 (I. Davies). For å unngå skader av sen nattefrost, anbefales det at den plantes i halvskygge.

Planten har smale blader og kan være oversådd av blå-lilla blomster. Den kan lett forynges med beskjæring, noe den tåler godt.

Den avbildede planten står på nordsiden av huset og får kun ettermiddagssol. Den har aldri vært frostskadet og har tålt temperaturer ned mot minus 30 grader.

Hallvard Sandnes