Et sørgelig endelikt

I 2004 plantet jeg et duetre, Davidia involucrata, på norsk kjent som duetre eller lommetørkletre. Jeg husker godt mitt første møte med dette treet en vakker maisøndag i landskapsparken i Longleat i Sør-England. Dette var så langt tilbake som i 1962, altså før markien av Bath gjorde deler av eiendommen om til en safaripark. Utviklingen av mitt tre svarte lenge helt til forventningene. Etter ti år hadde det nådd en høyde av fire meter og var blitt et slankt og dekorativt tre med vakkert bladverk og store glinsende, rødbrune vinterknopper. Den viktigste attraksjonen er imidlertid ikke blad eller vekstform, men de store kremhvite høybladene som omgir de nokså uanselige blomsterstandene. Problemet er at man må vente lenge på blomstringen, fra frøplante til første blomstring kan det gå 20 år. Men planteentusiaster er tålmodige, og jeg hadde et berettiget håp om å få oppleve treet i full blomst i egen hage. Vinteren 2013 knuste lommetørkledrømmen. Treet fikk blader som vanlig, men det var først da bladfellingen allerede inntraff i begynnelsen av september at jeg oppdaget elendigheten - antagelig som følge av langvarig tørke og barfrost var barken blitt sprengt.

En liten trøst er at det står et flott eksemplar i Muséhagen i Bergen. Det står slik til at det kan sees fra møterommene i HF-fakultetet ved Universitetet i Bergen. Kjedelige møter ble gjort mer trivelige ved å la øynene vandre fra sakspapirene til duetreet.

Duetreet i Muséhagen

Høybladene beveges ved det minste vindpust og kan minne om en lommeørklevask som beveger i vinden, eller om en flokk med hvite duer som letter.

Neste blogginnlegg vil bli muntrere. Da skal vi se på lasaruseffekten. Følg med.