Lasaruseffekten - eller: Tre lykkelige gjenoppstandelser

Den som forsøker å dyrke vekster av det mer usedvanlige slaget i sin hjemlige hage, må i sin eksperimentering regne med å ta livet av mange planter, noe som da også aksepteres som en nødvendig del av planteentusiastens prøving og feiling. Mer irriterende er det når planter man har hatt i flere år, plutselig sier takk for seg. Det kan skyldes værforholdene som sjelden er akkurat slik vi vil ha dem, det kan være iberiasneglene ligger alltid på lur - jeg mistenker dem forresten for å ha utviklet et eget snegleinstinkt som gjør at de raskt finner fram til akkurat de plantene man ser på som de mest interessante, gjerne en dag eller to før forventet blomstring. Andre ganger er det ens egen slapphet i omgang med ugress som er årsaken. Men i dag bringer jeg tre små solskinnshistorier om en plantetrio som jeg trodde var forsvunnet.

Den første er en Nomocharis, en slekt i liljefamilien. Nomocharis-slekten har sin hovedutbredelse i Sørvest-Kina og tilstøtende deler av India og Burma. De er ikke vanskelige å frøformere, men det tar selvsagt noen år før løkene har nådd blomstringsdyktig størrelse. De fleste Nomocharis setter pris på jevnt fuktig jord og vokser godt i halvskygge. Så sant snegler og liljebiller holdes i sjakk, er de ikke spesielt vanskelige å få til her på Vestlandet.

Denne panten har jeg hatt i mange år, og den har vært en trofast gledesspreder når den blomstrer i slutten av mai eller begynnelsen av juni - opprinnelig kjøpt som Nomocharis farreri, noe som neppe er korrekt. Det dreier seg sannsynligvis om en hybrid.

Fjorårsvinteren var ekstremt tørr og kald.Planten viste seg ikke, og jeg regnte med at den måtte føres på tapskontoen. Gleden var stor da den dukket opp igjen i år. Jeg regner med at frosten og tørken tok knekken på stengelen i fjor, mens løken overlevde.

Nomocharis - en løkplante etter planteentusiastens hjerte

Den neste lasarusplanten hører med til dem som jeg trodde var blitt offer for min manglende iherdighet som ugressbekjemper.

Melittis melisophyllum

Dette er en plante vi ikke ofte ser i norske hager. Jeg trodde da også at den var blitt utkonkurrert av ugress og var forsvunnet fra min hage - men sannelig: plutselig oppdaget jeg en fargeklatt mitt blant noen gresstuster, og humøret steg betraktelig. Melittis melisophyllus er ikke noen sjelden plante i naturen, bortsett fra Nord-Europa finnes den over store deler av vårt kontinent. Blomsterfargen varierer fra sjatteringer i rosa og lilla til kremhvit. Blomstene har enda et plussmoment: Biene elsker dem. Og det finner vi igjen i slektsnavnet som er dannet til gresk melitta = bie.

Den siste planten i dagens tredelte portrett er en pusling, Polygala comosa - en representant for blåfjørfamilien, som også er representert i norsk flora.

Polygala comosa

Denne hører med til de plantene som nokså regelmessig forsvinner om vinteren, men som formerer seg villig med frø. Også puslinger fortjener å bli tatt vare på.

Tekst & foto: Tor Jan Ropeid