Om planter og mus

Planteentusiastens hverdag er sjelden grå. Nye og gamle planteopplevelser bidrar til variasjon, og siden mange mennesker er skrudd sammen slik at de også kan glede seg storligen over småting, blir hagens planteverden et frydefullt overflødighetshorn. Plantene i min hage må ikke nødvendigvis være fargesprakende og prangende. En liten pusleplante fra en eller avsidesliggende del av vår klode er for meg like interessant som en ny og oppsiktsvekkende iris-sort.

Dette innlegget handler om en av hagens mer beskjedne beboere, Arisarum proboscideum, på norsk kjent som museplanten. Dette er en plante til å bli i godt humør av, barnas favoritt når de først har lært planten å kjenne. Grunnen er blomstens utseende: Den ender i lang og tynn halelignende spiss som, når vi tar fantasien til hjelp, ligner på bakenden av en mus som søker tilflukt i jordskorpen. Museplanten, som har sitt hovedutbredelsesområde i Italia og Spania, er en skogplante som som trives best i lett skyggefulle forhold. Den blomstrer i siste halvdel av mai og forsvinner som så mange andre skogplanter i løpet av sommeren.

Mine museplanter stammer fra Blomstervenners klubbs planteimport fra Jack Drake så langt tilbake som i 1987. Plantene har vist seg å klare vestlandsvinteren uten problem, men den lange og kalde barfrostvinteren i fjor holdt på å ta knekken på dem. Først i juni dukket det opp noen få blad uten blomster. Gleden var derfor stor da museblomstene var på plass igjen i år.