torsdag 8. mai 2014

En chilener får gjennomgå

Jeg har to forskjellige sørbøk i hagen, Nothofagus antarctica og Nothofagus betuloides, som begge klarer seg utmerket i vestnorsk klima. N. betuloides er et elegant vintergrønt lite tre. Mitt eksemplar av N. antarctica hører tydeligvis til en variant som utvikkler flere stammer som ikke vokser opprett, men som har en tendens til å bre seg kraftig og gjøre livet surt for andre planter. Dette gjør det år om annet nødvendig å gripe til drastiske beskjæringstiltak. Treet ser ikke ut til å ta skade av dette, men det kan unektelig se brutalt ut når en haug med sørbøkgreiner med lett kanelduftende glinsende nye blader ligger i en haug på marken.
For godt og vel to år siden gjorde jeg et kupp på et gatemarked i Stavanger. Blant gamle redskap fant jeg en velbrukt, men nyslipt snidel, en lauvkniv - Norges svar på macheten. Den er blitt mitt yndlingsredskap når kvist og kvas må til pers.
Det er ellers rart å registrere at Nothofagus som for ca. 50 år siden ble sett på som vanskelig å få til i Norge, har etablert seg som et flott tre mange steder i Norge. Jeg samler på hage- og plantelitteratur og fikk for noen år siden tak i en norsk klassiker, G. Hiorth: Allverdens trær i norsk jord som ble gitt ut i Flekkefjord i 1956. Hiorth drev planteskole ikke langt fra Flekkefjord og var i besittelse av en usedvanlig trang til å eksperimentere med nytt og ukjent plantemateriale. Noen som kjenenr seg igjen her? Om sørbøken skrev han: "Man har ingen erfaring med disse i Norge, men jeg har av en eller annen grunn fått stor interesse for gruppen og har god tro på at den ikke bare skal lykkes, men også bli et verdifullt gagntre i Norge." Selv hadde han ikke lykken med seg, men ville sikkert ha smilt tilfreds om han kunne ha sett den vakre sørbøkskogen i Arboretet på Milde.
Hvis en kommer over Hjorths bok antikvarisk i dag, må en regne med å betale godt over 500 kroner. Norske IP-adresser har imidlertid tilgang til en elektronisk utgave hos Nasjonalbiblioteket: www.nb.no - god fornøyelse.

1 kommentar:

  1. Sørbøk såg eg første gong i Arboretet i Todalen. Eg vart ståande og beundre det store treet med dei små blada. Sollyset vart så fint sila ned til alt som stod under.
    Eit par år seinare kom eg over treet på Torheim gartneri ved Nordfjoreid. Eit tre vart med heim, transportert i fanget med greinene så vidt innom bakluka - vi var då fleire hagegale som var på tur.
    Vel heime fekk treet plass nede i skogen - det skikka seg bra. Første vinteren var det mykje snø i skogen og då fekk vi rådyrbesøk i hagen - og Kanelbjørka, som er populærnamnet, fekk ringbarka seg vel 0,5 m oppe på stamma. Den vart sett tilbake, og det har verre vore små greiner som veks horisontalt. Eg ventar på ei grein som blir så lang at eg kan binde den opp til nytt toppskot - og håper på å bli so gamal at eg får stå i skuggen under sørbøken ein solfylt sommardag.

    SvarSlett